Eksistensielle temakvelder i naustet

Når en indre tilstand ikke blir gjort bevisst, vil den spille seg ut som skjebne, skriver Carl G. Jung i boken Aion.

Det vi ikke erkjenner i oss selv står altså i fare for å komme til uttrykk i (dårlige) valg, relasjoner eller livssituasjoner vi “bare havner i”, skal vi tro Jung. Psykologen James Hillman utvikler i forlengelse av dette eikenøtt-teorien, om at mennesket har en kjerne, et slags sjelelig formprinsipp som potensielt vil ut. Eikenøtten bestemmer ikke fullt ut alene, men vi kan paradoksalt nok påvirke vår skjebne bedre ved å lytte innover. I det engelske språket skilles det gjerne mellom fate og destiny, hvor sistnevnte gir en sterkere følelse av bevegelse og retning.

Tilbake til Platon og Myten om Er i verket Staten, velger sjelen sitt neste liv før fødselen, og tildeles en Daimon: en slags formidler mellom det guddommelige og det menneskelige som hjelper oss å oppfylle livsmisjonen. Sokrates snakker også om daimonen, men da mer som en indre, advarende stemme; et intuitivt og etisk “vent nå litt”.  Det er altså en forestilling om en slags åndelig ledsager, men ikke nødvendigvis en ond ånd som i demonologien innen kristendommen. I norrøn mytologi har vi Fylgje, en skikkelse som følger oss gjennom livet. Her finner vi også Nornene som vever skjebnen ved verdenstreet Yggdrasil, veldig likt de tre skjebnenegudinnene i gresk mytologi, Moirene. Og apropos kristendommen, fulgte ikke de tre vise menn en stjerne, en slags guddommelig skjebne? De kom i alle fall med gaver.

I filosofien treffer vi på begrepet amor fati; elsk din skjebne. Hos stoikerne (les Marcus Aurelius) handler det om å leve i tråd med livets naturlige orden, og lære oss å skille mellom det vi kan og ikke kan kontrollere. Men i møtet med det absurde, særlig i Myten om Sisyfos, handler det med Albert Camus snarere om å erkjenne livets meningsløshet uten å resignere (en slags skjebnens ironi?). I verket Mot til å leve, skriver Paul Tillich videre om tro og eksistens til tross for angst og smerte. Også på tross av, løfter Nietzsche amor fati til en grunnleggende livsholdning.

Men hva vil det si å elske sin skjebne i en verden preget av lidelse, tap og urett? Hvordan kan dyp kjærlighet til livet sameksistere med ekte opposisjon mot ondskap?

Innenfor psykisk helse kan det å snakke om skjebne være en måte å bevege oss bort fra et dominerende problem- og symptomfokus. Ser vi traumer bare som ødeleggende, går vi muligens glipp av at livet i den andre enden prøver å sette oss på sporet av noe, eller på plass i oss selv? Heldigvis har også begrepet posttraumatisk vekst dukket opp i dag. Kanskje er det noe i oss som vil, må, skal trenge seg frem? Og kanskje blir vi syke av å fortrenge det; våre talenter, det vi interesserer oss for (alltid har gjort) og det vi blir tiltrukket av? Noen ganger kan urfolksperspektiver gi bedre mening, som i samisk noaidevuohta, hvor livet forstås som en balanse mellom menneske, natur og åndeverden; noe som åpner for gjenoppretting og heling.

Det er imidlertid en risiko knyttet til at skjebnebegrepet kan brukes til å romantisere lidelse, bagatellisere eller legitimere det som aldri burde skje. Maktstrukturer vever seg inn overalt, og vi skal være særlig oppmerksomme når urett bortforklares i stedet for at de riktige holdes ansvarlig. Fatalisme og fanatisme er begge fallgruver; når vi fornekter eller underkaster oss, erklærer fallitt. Mange ord. Men å snakke om skjebne kan i beste fall være utfordrende og åpnende nok til å holde oss våken, nysgjerrig og passe ydmyk i livet. Ha tillit til prosessen, sier psykologen. Kanskje kan temaet bidra til økt forsoning med det vi ikke kan gjøre noe med, og la oss hvile inn i noe som er større enn oss selv?