Eksistensielle temakvelder i naustet

Du går fram til mi inste grind

og eg går óg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli … er starten på et kjent dikt, Ord over grind, skrevet av Halldis Moren Vesaas i 1955.

Eksistensiell ensomhet er noe litt annet enn «bare» ensomhet eller det å være alene. Det er et grunnvilkår ved det å være menneske. Jeg kan ha mennesker tett på og likevel kjenne på at ingen egentlig ser meg; at min indre eksistens ikke når frem til den Andre. Samtidig blir jeg kanskje sett for mitt «falske» selv, mens skammen hvisker: Du skulle bare visst hvordan jeg egentlig er. «Å være er å bli sett» (esse est percipi), er en tanke vi møter i filosofien, men ingen kan tre inn i min bevissthet og erfare verden akkurat som meg. Noen ganger er det bestemoren din som døde for 20 år siden som fortsatt er den som ser deg best. Det vil jo uansett alltid være et gap. Vi er født inn i forskjellige kropper, og ingen kan fullt ut vite hvordan vi har det, uansett hvor mye vi prøver å innlemme oss i hverandre. Det er smertefullt: seperasjonen, og det kan i tillegg vekke eksistensiell angst å ta innover seg friheten i å være ansvarlig for vårt eget liv og våre valg. En forsoning med dette er et helt indre arbeid i seg selv. Men i beste fall kan det gjøre oss til bedre selskap for oss selv, samtidig som vi fritar dem vi er glad i ansvaret å skulle fylle hele tomrommet i oss. Satt på spissen er det mulig å parafrasere Irvin Yalom og si at det er først når vi aksepterer at vi er grunnleggende alene at vi kan oppleve ekte forbindelse.

«Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene», sa Henrik Ibsens doktor Stockmann. I forlengelse av dette er det nærliggende i dag å tenke at det må være bra ensomt å være verdens sterkeste. Vi lever i en stadig mer individualistisk verden, og tidsånden har forandret seg siden da de store eksistensialistene først skrev om menneskets forhold til fellesskapet: da Søren Kierkegaard løftet frem «den Enkelte» og ble sitert på at «mængden er usandheden». Og da Heidegger beskrev noe av det samme gjennom begrepet «das Man»: det upersonlige man som gjør det man gjør fordi det er det man gjør. Das Man kan bli farlig i en totalitær verden, akkurat som det å hylle individet heller ikke er helt heldig for oss som kollektiv. Hamsun er erklært individualist for eksempel. 

I dag snakker vi ofte om ensomhet som individualismens slagside, og som et problem: den ufrivillige, vonde ensomheten som viser seg stadig økende i statistikker, både blant eldre og blant unge studenter. Nyere forskning viser at sosial ekskludering aktiverer flere av de samme områdene i hjernen som er involvert i fysisk smerte. Fra naturens side er vi sårbare uten flokken i ryggen; vi er altså laget for å reagere på ensomhet. Men hva hvis vi velger ensomheten selv? Det skrives sanger og tekster om «den valgte ensomheten» og «den gode ensomheten», og mange oppsøker den gjerne i form av en helg alene på hytta, en detox fra sosiale medier, en stilleretreat, et opphold i et ashram, som eremitt i en hule i et år eller i et kloster for resten av livet. Det kan bli helt romantisk. Hvor mye ensomhet trenger vi? Trenger vi egentlig å være sammen på nye måter?

Jeg kan tenke at å snakke om ensomheten som værende et utelukkende problem og et negativ, er et problem i seg selv. Vi risikerer da å gå glipp av en mulighet til å tåle oss selv og et vesensaspekt ved vår eksistens; dette noe vi muligens kan finne i ensomheten, eller finne tilbake til. Hva er det å finne i ensomheten? Forsoning? Kraft? Sommerfuggelvinger? Vår egen navle? Empati? Fred? Få hør!

Mening (og meningsløshet) løftes frem av terapeuten Irvin D. Yalom som et av fire eksistensielle grunnvilkår vi må forholde oss til som menneske, på linje med frihet/begrensning, felleskap/ensomhet og liv/død. Problemet er ikke at livet er meningsløst, men at det er opp til å oss å skape meningen, sier han.

Ordet mening har germanske røtter, og betyr noe sånt som å ha i sinnet, eller sikte mot. Opprinnelig handlet det altså mer om en orientering innad, heller enn om hva det ytre livet skal bestå av. «It makes sense», sier man på engelsk. Ordet sense kommer fra det latinske sensus, som betyr sansning, følelse eller oppfatning. Det er som om vi kjenner det når livet gir mening; når vi er på rett vei. Og motsatt.

Carl G. Jung var opptatt av det han kalte meningsfulle tilfeldigheter: hendelser som oppleves dypt meningsfulle, men som ikke direkte lar seg forklare gjennom årsak og virkning. Han skrev om og erfarte dette både i eget liv og i møte med pasienter. Et kjent eksempel er historien om en pasient som drømmer om en gullbille (skarabé), og idet hun forteller drømmen, flyr en lignende bille inn gjennom vinduet. Han arbeidet med dette i en tid hvor relativitetsteorien og kvantefysikken utfordret det vitenskapelige verdensbildet, og i dialog med fysikeren Wolfgang Pauli utviklet han teorien om en slags dypere underliggende virkelighet som kan komme til uttrykk på et spektrum mellom energi og materie. Jung kom etter hvert til å forstå de meningsfulle tilfeldighetene ut fra fenomenet han kalte synkronisitet; et sammenfall mellom indre psykologiske tilstander og ytre hendelser. En studievenninne av meg bruker begrepet gudfeldighet om noe lignende, hun er kristen. I kunstens verden har vi David Lynch, som også delte sine erfaringer med en annen dimensjon av virkeligheten. Lynch likte ikke å snakke om filmene sine, da snakket han heller om transcendental meditasjon og muligheten for å nå dette feltet av ren bevissthet. Der skal han blant annet ha hentet ut idéene som han er så kjent for; som treffer så mange som noe dypt meningsfullt, mens andre rister på hodet.

Mening har med sammenheng å gjøre. Og det er godt når det henger sammen. Viktor Frankl, en annen eksistensiell terapeut, hevdet at menneskets grunnleggende drivkraft er å finne mening, ikke lykke. I boka Man's Search for Meaning skriver han at lykken er som et biprodukt av mening (kjærlighet, arbeid, ansvar, ja…), da lykken som sådan aldri lar seg forfølge. Men hvordan “forfølges” mening? Er det om å følge gode verdier, en tanke, intuisjonen, eller er det følelsene som viser vei? Er mening noe du finner frem til, finner tilbake til; noe som finner deg? Det henger vel sammen på et vis.

En stor andel av de som kommer i terapi sier de sliter med å oppleve mening. Tap av mening er hovedingrediens i depresjon. Flere kjenner seg også alene om å ikke å ha funnet sin mening, som er enda en stein til lasten. Med et hvorfor kan en utholde et hvilket som helst hvordan, sier noen og siterer Nietzsche. Men tviler vi ikke alle på vårt livsprosjekt fra tid til annen? Noen ganger må vi miste retningen for å finne en ny kurs. Som terapeut er jeg ikke lenger like opptatt av hvorfor det henger sammen, som jeg er av at det kan gjøre det; at mennesket jeg snakker med opplever noe i livet som meningsfullt. Det er noe jeg vil vanne og la vokse. Men forteller samme vedkommende å ha lest om Napoleon på den hvite hest samtidig som det sto i en elg i hagen, og tok det som et klarsignal til å ri på elgen som et inntog i bygda; da ville jeg nok tatt det ned noen hakk.

Hvor mye mening trenger vi egentlig? Vi sier ting som at løpet var mer lagt opp før i tiden; da måtte vi spille på det vi hadde, våre bekjentskaper og talenter; og så lenge vi kunne enes om noe fungerte vi som kollektiv. Hvis det så er at meningen ikke er like åpenbar og gitt oss i dag, hva står vi igjen med og kan samle oss om når vi går oss vill? Hva gir mening tross alt, midt i alt; i verdens kaos, i det nære? Og er det egentlig meningsfullt å snakke om dette temaet sammen, i et naust en torsdagskveld i mai?

Livet må leves forlengs og forstås baklengs, skriver Søren Kierkegaard.

Når en indre tilstand ikke blir gjort bevisst, vil den spille seg ut som skjebne, skriver Carl G. Jung i boken Aion.

Det vi ikke erkjenner i oss selv står altså i fare for å komme til uttrykk i (dårlige) valg, relasjoner eller livssituasjoner vi “bare havner i”, skal vi tro Jung. Psykologen James Hillman utvikler i forlengelse av dette eikenøtt-teorien, om at mennesket har en kjerne, et slags sjelelig formprinsipp som potensielt vil ut. Eikenøtten bestemmer ikke fullt ut alene, men vi kan paradoksalt nok påvirke vår skjebne bedre ved å lytte innover. I det engelske språket skilles det gjerne mellom fate og destiny, hvor sistnevnte gir en sterkere følelse av bevegelse og retning.

Tilbake til Platon og Myten om Er i verket Staten, velger sjelen sitt neste liv før fødselen, og tildeles en Daimon: en formidler mellom det guddommelige og det menneskelige som hjelper oss å oppfylle en livsmisjon. Sokrates snakker også om daimonen, men da mer som en indre, advarende stemme; et intuitivt og etisk “vent nå litt”.  Det er altså en forestilling om en slags åndelig ledsager, men ikke nødvendigvis en ond ånd som i demonologien innen kristendommen. I norrøn mytologi har vi Fylgje, en skikkelse som følger oss gjennom livet. Her finner vi også Nornene som vever skjebnen ved verdenstreet Yggdrasil, veldig likt de tre skjebnenegudinnene i gresk mytologi, Moirene. Og apropos kristendommen, fulgte ikke de tre vise menn en stjerne, en slags guddommelig skjebne? De kom i alle fall med gaver.

I filosofien treffer vi på begrepet amor fati; elsk din skjebne. Hos stoikerne (les Marcus Aurelius) handler det om å leve i tråd med livets naturlige orden, og lære oss å skille mellom det vi kan og ikke kan kontrollere. Men i møtet med det absurde, særlig i Myten om Sisyfos, blir det med Albert Camus snarere om å erkjenne livets meningsløshet uten å resignere (en slags skjebnens ironi?). I verket Mot til å leve, skriver Paul Tillich videre om tro og eksistens til tross for angst og smerte. Også på tross av, understreker Nietzsche amor fati som en grunnleggende livsholdning.

Men hva vil det si å elske sin skjebne i en verden preget av lidelse, tap og urett? Hvordan kan dyp kjærlighet til livet sameksistere med ekte opposisjon mot ondskap?

Innenfor psykisk helse kan det å snakke om skjebne være en måte å bevege oss bort fra et dominerende problem- og symptomfokus. Ser vi for eksempel traumer bare som ødeleggende, går vi muligens glipp av at livet i den andre enden prøver å sette oss på sporet av noe, eller på plass i oss selv? Betimelig nok har begrepet posttraumatisk vekst dukket opp i dag. Kanskje er det noe i oss som vil, må, skal trenge seg frem? Og kanskje blir vi syke av å fortrenge det; våre talenter, det vi interesserer oss for (alltid har gjort) og det vi blir tiltrukket av? Noen ganger kan urfolksperspektiver gi bedre mening, som i samisk noaidevuohta, hvor livet forstås som en balanse mellom menneske, natur og åndeverden; noe som åpner for gjenoppretting og heling.

Det er imidlertid en risiko knyttet til at skjebnebegrepet kan brukes til å romantisere lidelse, bagatellisere eller legitimere det som aldri burde skje. Maktstrukturer vever seg inn overalt, og vi skal være særlig oppmerksomme når urett bortforklares i stedet for at de riktige holdes ansvarlig. Fatalisme og fanatisme er begge fallgruver; når vi fornekter eller underkaster oss, erklærer fallitt. Mange ord. Men å snakke om skjebne kan i beste fall være utfordrende og åpnende nok til å holde oss våken, nysgjerrig og passe ydmyk i livet. Ha tillit til prosessen, sier psykologen. Kanskje kan temaet bidra til økt forsoning med det vi ikke kan gjøre noe med, og la oss hvile inn i noe som er større enn oss selv?